Ubesluttsom depping

Var på intervju i en barnehage i Bergen på mandag, og fikk jobben etter fire timer. Var overlykkelig, endelig har jeg noe konkret å se frem til når jeg slutter på Voss i mai. Tror alle på skolen har hørt historien om jobbintervjuet og meg, og om ikke så er de jeg har fortalt det til møkklei den historien. Men selvsagt, man er stolt over å bli ringt opp igjen fire timer etter man har vært på jobbintervju, og de bruker ordene: "Fantastisk bra inntrykk av deg" i begrunnelsen til hvorfor jeg ble tilbydt jobben. Er det rart jeg var overlykkelig? Fire timer + de ordene, selvtillitboost til tusen.
Så gikk det ett par dager. Jeg fordøyde gleden, og det gikk sakte men sikkert opp for meg at jeg faktisk har fått meg fast jobb. Ikke noe sånt som jeg har hatt før: ikke et lærlingsted jeg har i ett år, og som jeg bare er en reserveperson som er der for min egen utdannings skyld. Jeg skal være der fast, i flere år, fordi barna trenger det, og de som jobber der trenger det. Litt for min egen skyld, selvsagt, må jo ha penger å leve for og en jobb å ha. Det er en litt merkelig tanke. Ikke bare at jeg skal være på èn arbeidsplass i flere år, men også at det snart er slutt på folkehøyskole. Jeg trodde jeg gledet meg til å slutte her, for humøret mitt har vært noe dritt de siste månedene, og jeg har følt meg så negativ innstilt til alt at det er ekkelt. Men nå har jeg begynt å grue meg igjen. Alt blir liksom så realistisk og konkret og helt annerledes når man faktisk har fått jobb, og begynt å se etter leilighet og sånn. Så jeg vet ikke om jeg gleder meg lengre. Fikk en skikkelig trist følelse inni meg etter at jeg hadde sittet og snakket med en av guttene på skolen som jeg er blitt glad i (på en eller annen måte.....), tanken på å ikke se han eller de andre jeg henger rundt med hver dag er egentlig litt merkelig når man tenker på det skikkelig. Men litt deilig også. Å kunne være faktisk 100% alene på rommet mitt hjemme, det er ikke få ganger jeg bare har hatt lyst til å trylle meg hjem til rommet mitt, til sengen(les:madrassen) min hjemme, og til sjøskvulpelyden jeg hører om jeg åpner vinduet på rommet mitt. Og tenk... lage min egen middag, bestemme hva jeg skal ha til middag, og ikke få den servert bokstavelig talt på sølvfat hver dag. For de fleste er nok det drømmen, men jeg liker egentlig best å lage min egen mat og ihvertfall bestemme hva jeg skal ha til middag. Og tenk, jeg kan bestemme NÅR jeg vil spise selv. Trenger ikke planlegge tidsskjemaet mitt utifra at "klokken tre skal jeg spise middaaaaaag" og sånt. Men herregud. Jeg vet ikkeeeeeeee! Jeg trives jo her. Dette året har jeg likt bedre enn jeg trodde jeg kom til å gjøre. WEROPGHLWEFLJWEFLJ. JEG VET IKKE! Jeg er trøtt, sulten, og vil sove og ha kjæreste og sånn. Og jeg vet ikke om jeg gleder meg eller gruer meg til å slutte. Hodet mitt kunne ikke vært mer rotete nå!!.... Liker ikke hodet mitt. Det skal alltid gå rundt grøten. Alle bare sier at jeg må begynne å tenke, men hva tror de ikke jeg gjør? Hodet mitt er stappfullt med tanker, jeg går alltid og tenker på noe, om det ikke kanskje er akkurat det jeg snakker om, men jeg tenker ihvertfall. (Grunnen til at jeg ikke tenker før jeg snakker kan være at jeg ikke har plass til alt jeg skal si oppi hodet. "Hvorfor skal jeg tenke før jeg snakker når jeg ikke vet hva jeg skal si før jeg har sagt det?" Love it. )

Fikk besøk av Synnøve idag, forresten. Kjempekos. Det var litt positivt, failfailfail. Dette skal jo være en negativ blogg. Ok, negativt med når Synnøve var her: kameraet og blitzlampe-kabelen suger balle.
Også var jeg med Synneva i stallen oppe på Skulestadmo. Tok over 700bilder på de tre timene jeg var der. Faen, også positivt. Negativt: Synneva trener mer enn meg.