FEMTE HJULET PÅ VOGNEN

Uttrykket har jeg fra Irmelin. Var med Stine og Irmelin idag, satt nede med sjøen og pratet. Superkoselig, vanvittig herlig å være hjemme med de skikkelige vennene mine igjen. Har vært med Synnøve og Amalie idag også. Var på Peppes på Ole Bullsplass, og kjøpte oss McFlurry og satt oss ut på Festplassen i byn og snakket og solte oss. Manglet bare Sandra idag. Men fikk snakket med henne masse på lørdag, så da er det greit.
Alle vennene mine hjemme har enten kjæreste eller har noen i kikkerten. Unntatt jeg. Jeg har noen så lite i kikkerten at man kan snu kikkerten og se i det store hullet, og ikke engang i enden på det du ser gjennom der finnes det noen. Sånn har det vært lenge, nå. Ja, jeg har likt noen, ett par stykker iløpet av dette året som har gått, ingen av de har vært gjensidig. Før var det litt omvendt, egentlig. Jeg var den som hadde kjæreste, og var det femte hjulet på vognen andre veien. (Og egentlig ikke med i vennegjengen skikkelig da...)
HEI, GUTTER, JEG ER LEDIG ALTSÅ! (hinthinthint, if you didn't got that)
Skulle ønske Mr. Perfectly gikk forbi meg på gaten eller bussen og begynte å snakke med meg, men ser den at det tilhører sjeldenhetene at gutter legger merke til meg. (NÅ høres jeg emo ut, men det er faen meg så sant som det er sagt. Jeg kan ikke huske å ha opplevd at edrue gutter følger meg med blikket, utenom da de ser et sted de helst ikke skal se om de vil føre en samtale med ei jente. Og det tells ikke.) Jada. Jeg veit hvorfor. Idealvekt, idealmål, idealcm. Trening og sunt kosthold gjør under. Jeg skal begynne. Og ja, jeg kunne selvsagt gått og snakket med gutter selv. Men.. hallo... det er meg det er snakk om. Jeg tør knapt snakke med mine egne tanter og onkler om ting. Selvtilliten min må øke betraktelig (noe i samme sak som den stiger når jeg inntar ) for at jeg skal snakke med en gutt jeg ikke kjenner uten at han har begynt å snakke med meg først. Med mindre han er ekspeditør et sted. Det skjer ikke.
Men jeg kødder faktisk ikke. Jeg ser ikke for meg at jeg kommer til å møte min kanskjeforhåpentligvis fremtidige kjæreste utenom på gata,bussen, etc. Jeg skal bare jobbe resten av livet. Og hvor stor er sjansen for at jeg kommer til å finne noen der? 0,5%. Og om jeg finner noen der så må jeg bytte jobb, for jeg vil ikke jobbe med noen jeg er interessert i på den måten. Det blir bare sært, spesielt siden jeg skal jobbe i barnehage. Og jeg skal ikke møte gutter på nettet igjen. De vet jo det de som vet åssen det gikk sist gang.. Eller, var forsåvidt gangen før der igjen. Men nei. Ingen dating over internett.
Også er jeg så jækla kresen også, da. Jeg tror egentlig jeg er ganske kravstor. Samtidig som jeg ikke føler meg kravstor, fordi jeg forelsker meg så lett. Eller gjorde. Men når det kommer til stykket så får jeg angst, tror jeg. Tenk visst de er sånn og sånn og sånn, sånn som han var, og et lite tegn til det kan få meg usikker som faen. Irriterende muuuch. Liker det ikke, ikke i det hele tatt. Også skal de ha god musikksmak, så skal de kunne ditt og datt, også skal de kunne takle familien min (DEN er heavyshiiiit). Mr. Perfekt finnes sikkert et sted, men hvor han finnes og når han dukker opp det spørs jo litt. Om han dukker opp i det hele tatt.

Jeg er ikke superdeppa nå, sånn som jeg har vært på de forrige innleggene jeg har skrevet. Jeg er bare tankefull. Idag er jeg egentlig lykkelig, for første gang på lenge. Det er så deilig å være hjemme, og det er så deilig å kjenne at sommeren er på vei (gikk ut i tskjorte idag). Og ikke minst- det er så deilig å reise inn til byn, og se hvor fin byen vår faktisk er. Jeg skjønner meg søren ikke på de som ikke liker Bergen, hva er i veien med de? Bergen er og blir og har alltid vært verdens vakreste by, ingen kan noensinne slå det. Jeg er skikkelig stolt av å være fra Bergensområdet-ish.
Også er jeg så vanvittig glad for at jeg har de vennene jeg har her hjemme. Jeg kan snakke med de om ALT, og da mener jeg ALT. Jeg bare begynner å hinte-snakke, så begynner de å spørre, og jeg forteller alt mens de lytter og svarer. Det er så fantastisk deilig. Og jeg får faktisk ikke dårlig samvittighet av å snakke om det heller, for de virker så interessert i det. Det er ofte at jeg får skikkelig dårlig samvittighet når jeg begynner å snakke om meg og mine problemer til andre, fordi vi som regel har startet med å snakke om den andre personen sine problemer, også bare plopper jeg over til meg. Føler meg skamegoistisk. Men ikke her. Jeg tror jeg vet hvor grensen går mellom hvor de ikke vil at vi skal snakke om det lengre, og den grensen har som regel jeg på samme sted. Dette var litt positivt skrevet. Se, en smiley: :)


Verdens vakreste by har også solskinnsdager. :) (smiley x2)


NATTA!