"Du er virkelig dum, du"

De er vennene mine. Jeg er glad i dem. Og det er sant også. Men jeg er så lei av å høre det dag på dag. "Du er virkelig dum, du". Var i lunsjen idag. Vanja fortalte de jeg satt på bordet med om at jeg klarte å skru på dusjen to ganger på vandrerhjemmet i helgen, med klær på. Det var faktisk ikke så sinnsykt vanskelig. Vasken var kloss i dusjen, og på dusjen var det en trykke-inn-knapp for å få på dusjen. Jeg snudde meg feil vei, og klarte å komme borti dusjeknappen med albuen. Dette skjedde to ganger på to dager. Jeg lo, Vanja lo, Gunhild lo, de jeg satt på bord med lo. Helt ok at de ler av det, for det er jo faktisk morsomt at det skjedde. Jeg holdt selv på å le meg i hel. Men så begynner de å snakke om det. "Herregud, hvordan klarte du det?! Eeeeer det mulig...", "så du ikke dusjen? Var det så vanskelig å gå på do?", og den verste av dem alle: "Du er virkelig dum, du". Det ble sagt uten et smil om munnen engang. Takk skal du faen meg ha. Jeg har hørt det nok ganger nå. Jeg vet at jeg er stokk dum, jeg vet at jeg ikke har mer enn noen brødsmuler oppi hodet mitt. Det har jeg forstått for lenge siden. Før var det morsomt. Nå er det langt ifra morsomt. Jeg stenger meg inne, klarer ikke snakke med folk fordi jeg er redd for å si noe dumt. Og det er ikke min egen skyld. Jeg kan ikke for at jeg er sånn som jeg er. Og det hjelper ikke på at dere går rundt og slenger med kjeften om det hele tiden. Det gjør alt verre. Uansett, så har jeg ikke lyst til å forandre meg. Det er ikke jeg som må forandres. Det er dere som må tenke etter hva dere sier. Jeg tenker kanskje ikke før jeg snakker, men jeg slenger ihvertfall ikke drit til andre for at jeg skal føle meg bedre. Sånt har ikke jeg samvittighet til...

Jeg gleder meg til å flytte hjem igjen. Jeg hater å si det, for dette året er fantastisk. Men jeg gleder meg. Jeg kunne egentlig ønske jeg sluttet til jul. Etter juleferien har bare alt blitt verre, føler jeg. Det var da jeg begynte å ta ting til meg skikkelig. Fordi det var så mye intriger og drit med de jeg er med. Jeg lurer på hvordan jeg kommer til å se tilbake på dette året. Og jeg lurer på hvordan siste skoledag kommer til å være. Tviler på jeg kommer til å gråte. Jeg har ikke klart å gråte siden begravelsen til Sondre i august. Jeg har sett hundreogtitusen triste filmer. Jeg har vært skikkelig langt nede enkelte dager. Jeg aner ikke hvorfor jeg ikke har klart å gråte.
Å tenke tilbake på dette året har jeg flere muligheter: enten så kan jeg tenke tilbake på første halvår, der alt var fryd og gammen og jeg var happyhappy, eller så kan jeg tenke tilbake på siste halvår, der noe var fryd og gammen, men hvert måltid jeg deltok i på skolen handlet kun om meg og hvor dum og blond jeg var\er.

-