Jeg kom hjem igår, etter en laaang uke med vasking, pakking, grilling, forberedelser til avslutningsfest, og selvsagt avslutningsfest. Som jeg forresten jeg holdt på å dø av sorg på. Musikklinja sang Har En Drøm mens vi andre satt på korbenkene og foreldrene satt i gymsalen, og når de modulerte så snudde de seg, og da knakk jeg sammen og stoppet ikke å gråte før over en time senere..
Dette året på Voss har vært fantastisk. Folkene. Internatlivet. Lærerne. Aktivitetene. Morgensamlingene. Måltidene. Rotet og syngingen til Terese. Latteren til Vanja. Alle blondie og bergenservitsene. Elevkveldene. Gul Garde. Datarommet. Film & fotoklasserommet. Å gå til frokosten\morgensamling og få kommentaren: "Er du trøtt, Marta?". Lunsjkøene. Film i Olavssalen. Kiosken. Pianoet i Olavssalen, det lille pianorommet eller peisestova. Turene til Vangen. Den interne humoren; Den hyperperverse humoren. Å si hei til alle man møter på. Å vite hvem alle er som man går rundt med. Boblen. Kjøttpølsesangen. Huskonsertene. Storekoret. Gabriellas Sång. Laurdagskveld. Broderringen. Jeg savner alt sånn! Selv om det ikke har gått opp for meg at vi ikke skal tilbake, så savner jeg det sykt. 
Jeg knakk sammen på fredag. Vi hadde foreldreavslutning ,først hadde vi sånn klasseavslutning der vi viste litt av det vi hadde gjort iløpet av året. Så var det middag (betasuppe) og litt småtaler fra rektor, Kiss (internatleder) og faren til Ingrid på ski og elv, og i tillegg til at en liten gruppe (deriblant meg) sant en sang som Heidi har skrevet. Så bevegde vi oss ned i gymsalen, der Jon snakket, og Martin holdt Elevenes tale (noe som Trine syns var fantastisk morsomt). Og selvsagt sang storekoret (skolekoret), og musikklinjen dro et par traller. Deriblant Har en Drøm. De sto og holdt hender med ryggen mot oss elever (vi satt på korkrakker, foreldrene satt på stoler i salen) mens de sang, og jeg kjente at tårene såvidt kom krypende. Så modulerte de. Det vil si at de gikk en oktav opp, og samtidig som de gjorde det,så snudde de seg mot oss og sang. Jeg knakk så sinnsykt sammen! Jeg klarte ikke stoppe å gråte i det hele tatt, satt og hikstet og hulket mens jeg hadde hodet mitt på skulderen til Trine, og både Hilde og Trine strøyk meg på ryggen. Og avogtil Bjørn. Og noen andre som jeg ikke fikk helt med meg, tror jeg. Og jeg kødder ikke. Jeg gråt i ett i over en time. Vi skulle synge tre-fire sanger til etter at jeg hadde begynt å gråte, men jeg klarte ikke å synge uten å puste mellom hvert ord, så jeg måtte bare mime til slutt. Læreren min, Ingrid, satt og gliste og lo til meg. Og jeg brukte tre sånne serviett-greier.. kleenex. 
Også kom broderringen. No er det kveld. Herregud. Jeg trodde jeg skulle dø. Da var det helt lyst i gymsalen, og vi sto i en ring rundt alle foreldrene og holdt hender. Så alle så meg. Jeg så bort på Terese og Øyvind, og de sto og lo\smilte begge to. Så måtte jeg snu meg da vi begynte på andre verset, for der er det flerstemt og det er nydelig. Da knakk jeg nesten sammen igjen. Etter at avslutningen var ferdig var det gråtekonsert utenfor, og jeg sto og hikstet og hulket på alle sine skuldre, og klarte ikke stoppe i det hele tatt. Gråteseansen fortsatte lengelengelenge, og tilslutt hadde jeg så sinnsykt skallebank etter all gråtingen, og Ingrid var redd for at jeg kom til å bli dehydrert. Så etter å ha skrevet i noen årbøker måtte jeg bare gå og legge meg, for jeg var helt blek i ansiktet og kvalm fordi jeg hadde så vondt i hodet.
Så kom lørdag. Jeg og Terese holdt nesten på å forsove oss, men flinke Terese som alltid våkner tidsnok, uansett om det er ti minutter før eller to minutter før. Denne gangen var det fem minutter til flaggheising nede med statuen. Vi rakk det akkurat. Det var kjempekoselig. Vi heiste opp flagget og sang Ja vi elsker, og gikk inn for å spise frokost. Å hællemååååne for en frokostkø! Verre enn hva lunsjkøen noengang har vært. Det tok sikkert sånn 10 minutter før jeg kom meg frem til maten. Men maten var god. Boller og kalkunskinke, elsker det, og kommer til å savne søndagsfrokostene kjempemasse. Vi satt i matsalen en stund. Det var helt stille der. Stemningen over at vi skulle hjem for siste gang var til å ta og føle på. Det var helt grusomt å sitte der.. Det pleier å være så mye mas at man må snakke høyere for at andre skal få med seg hva man sier (eller så må jeg eventuelt snakke saktere..). 
Jeg tok toget fra Voss ti på 11. Det var gråt, det var klemming, det var fotoshoots, det var kaos fordi det kom buss og lastebil samtidig som noen biler skulle kjøre. Og det er ikke akkurat bredt kjørefelt forbi skolen... måtte klatre oppå murer og innimellom parkerte biler for at busser og lastebiler skulle komme seg forbi.
Det har ikke gått opp for meg at vi ikke skal tilbake enda. Selv om jeg har skrevet alt dette greiene. Jeg vet at jeg ikke skal tilbake, men i underbevisstheten min tror jeg at dette bare er en ferie, så jeg planlegger å ha tid til alt. Men jeg har god tid. Merkelig. Uvant.
Til dere på Voss FHS 2010\2011: Jeg har hatt det fantastisk. Et ubeskrivelig bra år. Og det er DERES feil. Jeg kommer aldri noensinne til å glemme dere!!! <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar