Hodehvile

Humøret mitt er på vei opp igjen siden jeg skrev sist. Den andre bloggen min er mye mer i bruk enn denne... Det er vanskelig å tenke positivt når man føler at alt rundt en går mot en, men en liten pause fra alt slikt, og komme hjem til mamma sine klemmer og personer som tar meg for annet enn blond, det har vært deilig. Det som er drit er egentlig at jeg ikke klarer å snakke med noen om dette, spesielt ikke de det gjelder. Jeg går og håper på at de merker det selv, men jeg er ikke så enkel å se på om jeg tar ting til meg, for om jeg blir sur så er det morsomt, og det blir jeg useriøst veldig mye på skolen. Blir jeg skikkelig såret, så bruker jeg bare det useriøse sinnet, og da blir alltid humøret mitt enda verre,for det alltid ender i en diskusjon som egentlig er helt uten mål og mening. (hater sånne umeningsfylte diskusjoner)
Men anyways, så har jeg vært hjemme i noen dager nå, og det var deilig. Spesielt siden fredagen var the day of the days, der alt gikk mot meg; sto på ski der været var dritt, og føret var forferdelig, jeg hadde PMS, masmasmas fra flere vinkler, jeg og Elisabeth stresset som F*** ned til togstasjonen for å rekke toget, og da knakk trilletingen på kofferten OG en av håndtakene, så det var dritvanskelig å skyndte seg med det, også på toget så skvatt jeg hver gang toget tutet (og det var ikke sjelden!!!!), så trodde jeg skulle få hjerteinfarkt, og til slutt, det siste som skjedde den dagen som jeg egentlig bare lo av, men som var dritt, var at jeg skulle bake kake så klarte jeg å miste halve eggeskallet nedi røren. Og da var den i miksmasteren, så kunne ikke plukke det ut igjen slik det kom nedi. Så jeg måtte bake to kaker. Liker å bake, er ikke det... men litt kjedelig. Så det var ekstremt deilig å bare sitte helt alene nede på rommet mitt, uforstyrret, og ikke tenke på at det kan komme noen inn og sette seg(unntatt mamma som dukket opp et par ganger fordi hun ville snakke, men hun forsto meg.. tror jeg..)

Også er det så deilig å komme hjem til folk som kjenner meg så godt at de ikke dømmer meg. Jeg tror, uten å si noe 100% sikkert, fordi jeg er sjenert fra før, men at jeg har fått litt lavere selvtillit oppe på Voss. Det kan være at det bare er uvant å komme utav boblen på skolen, og komme ut til andre, mer voksne personer som aldri har vært i den boblen som vi lever i på skolen. Jeg har aldri hatt skikkelig god selvtillit, men da jeg jobbet i barnehage og på skolen, så var den høyere enn noengang fordi jeg traff så mange forskjellige personer hver dag som jeg MÅTTE snakke med, og fordi ungene var så glad i meg (om jeg kan få si det på den måten), kom og ga meg klemmer, sa fine ting til meg, osv. Det er ikke i alle yrker man får klemmer når man kommer på jobb og går fra jobb igjen. ;)

Jeg er ikke den samme personen som jeg var når jeg begynte på Voss, men jeg tror at det tar ikke så lang tid før samme gamle Marta kommer smygende utav boble-hodet sitt når jeg kommer ut i arbeidslivet igjen.Meg og Leopold, var i stallen på søndag. Jeg og Irmelin red på tur med Leopold og Pam, og slapp Leopold ut på banen etterpå for å løpe av seg. Her på bildet fulgte han etter meg når jeg gikk og stoppet når jeg stoppet. Elsker når hester gjør det, en tillitserklæring :)